Texts by Arnfinn Pettersen

Ytringsfrihetsdebatt på autopilot

Prinsipper er fint. De er nyttige ledestjerner i en kompleks virkelighet, som gjør at man ikke må tenke gjennom hver enkelt situasjon fra grunnen av. Tankemessige snarveier som forenkler navigeringen gjennom den politiske hverdagen.

Men prinsipper kan lett forfalle til latmannstenkning. Refleksreaksjoner der man skyver et prinsipp foran seg, uten å tenke gjennom situasjonen i det hele tatt. Av og til lurer jeg på om ikke ytringsfrihetsdebatten er endt opp der.

Jeg vet ikke. Jeg er åpen for at jeg tar feil. Denne teksten er først og fremst et forsøk på rydde i egne tanker.

Men først, noen ord om hva denne teksten ikke er. Den er ikke en kritikk av politiets håndtering av SIANs koranbrenninger.

Ytringsfriheten innebærer at staten som voldsmonopolist har plikt til å beskytte den som ytrer seg mot vold og trusler fra meningsmotstandere. Det er politiets jobb å sørge for at folk som ytrer seg ikke får bank. Og det er absolutt ikke politiets jobb å mene noe om hvorvidt ytringer er stuerene nok til at de fortjener beskyttelse. Hvis ytringene er i strid med loven, er det rettsvesenets oppgave å vurdere det i ettertid.

Den er heller ikke et forsvar for de som måtte ty til vold mot SIAN eller Paludan. Én ting er at vold mot meningsmotstandere er langt mer forkastelig enn ytringene de er en reaksjon på. En annen er at slik vold er strategisk fryktelig dumt.

Den er ikke et angrep på moralen til de som mener vi må ha en enda videre ytringsfrihet enn den jeg tar til orde for. Det er gode argumenter på begge sider her. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg i det følgende spissformulerer og karikerer en smule, for å få frem mitt poeng.

Den er heller ikke et konkret forslag til løsning. Smartere folk enn meg sitter og baler med det. Men for egen del heller jeg i retning av at politiet bør få utvidede fullmakter til å innskrenke når og hvor et budskap fremføres, gitt at det faktisk gis rom til å fremføre det på en synlig og tilgjengelig måte. Les gjerne det følgende i lys av det. Dette er ikke et krav om forbud.

Og den er ikke min arbeidsgiver, Human-Etisk Forbunds, offisielle mening om spørsmålet. Dette er kun meg som tviler meg fremover mellom gylne prinsipper og en kaotisk virkelighet. Det kan godt være jeg ombestemmer meg. Igjen.

For først og fremst er dette en invitasjon til motargumenter. Prove me wrong, som memet sier det.

Så, til saken.

Jeg har i årevis tenkt på meg selv som en tilnærmet ytringsfrihetsfundamentalist. Jeg anser ytringsfriheten som et fundamentalt prinsipp i et fungerende demokrati. “Ingen frihet uten ytringsfrihet”, som var tittelen på en antologi jeg var redaktør for, og som kom ut for sånn ca akkurat to år siden.

Jeg forsvarer gjerne SIANs rett til å brenne en koran i ny og ne. Jeg er mener sterkt at det finnes situasjoner der det å brenne så vel hellige bøker som flagg eller hijaber er riktig. Til og med viktig.

Men det som kan være en både riktig og viktig aksjonsform, kan også forfalle (og har i mine øyne allerede forfalt) til en destruktiv og meningsløs runddans – en nedadgående spiral som ender i det absurde.

Dansen (som er lett gjenkjennelig for alle som har fulgt utviklingen av ekstreme miljøer over tid) ser omtrent sånn ut:

NN ytrer seg. Gruppe X blir provosert av denne ytringen, og vil gi NN en omgang juling. Politiet må beskytte NN. Og ender i slåsskamp med gruppe X. Det gjør gruppe X provoserte, og de oppfatter det ikke bare som at politiet beskytter NNs rett til å ytre seg. De oppfatter det som politiet forsvarer selve ytringene.

Neste helg vil gjerne NN gjøre det samme en gang til. Og helgen deretter. Og helgen deretter. Og så har vi det gående.

Det er en opplagt vei ut av dette. En vei som gjør at hele problemet forsvinner av seg selv. Det er at gruppe X holder seg unna og lar NN ytre seg for seg selv. Det er en perfekt løsning, der NN får si sin mening, politiet slipper å bruke store ressurser på å beskytte NN og medlemmene av gruppe X kan bruke tiden sin på noe nyttigere.

Skulle det være sånn at det for NN er blitt en motivasjon i seg selv at det blir bråk, vel så forsvinner den motivasjonen. Da må hen vurdere hvor moro det i grunnen er å ytre dette for seg selv, sånn helg etter helg. Kanskje finner hen ut at det er andre ting som er mer fristende.

Uansett. Problem løst.

Men hva hvis det nå ikke er sånn? Hva hvis gruppe X bare fortsetter å bli provosert og tyr til vold? Hva hvis NN inviterer til dans helg etter helg, og gruppe X takker ja hver eneste gang? Om ikke annet blir dette fort ekstremt dyrt, siden politiet må bruke voldsomt med ressurser på situasjonen. Men det til side. Hva med dansen?

Noen folk vil bare se verden brenne. Dette er den perfekte invitasjon til dem.

Til slutt, når dansen har pågått en stund, kan det lett bli sånn at det at noen blir provosert av ytringen, og at vi ikke må la deres reaksjoner innskrenke ytringsfriheten, blir hele argumentet for hvorfor ytringen ikke bør pålegges innskrenkninger. NN må få lov til å provosere gruppe X, for hvis ikke har vi gitt gruppe X blankofullmakt til å innskrenke ytringsfriheten gjennom sine reaksjoner. Voldsmannen har fått veto.

Dette blir kjapt en sirkel. Muligens ikke en ond sirkel. Men definitivt en dum sirkel.

En sirkel der NN setter fyr på et lite stykke av verden uten noen bedre grunn enn at hvis han ikke får sette fyr på den, har vi fratatt ham retten til å sette fyr på den. Dette er noe verre enn dumt. Det står i overhengende fare for å bli kjedelig.

La oss ta en konkret eksempel. Et spissformulert eksempel. Et eksempel som ikke handler om å sette fyr på ting.

Det går en historie om Rasmus Paludan. At han for variasjonens skyld møtte opp med en pose avføring på en av sine demonstrasjoner, for å tilgrise en koran med den.

Jeg har googla grundig, og jeg vet andre har gjort det samme, men uten å finne noen reportasjer om den aktuelle aksjonen. Så enten gikk den under radaren, eller den fant aldri sted. Kanskje var det noe han bare spekulerte høyt i. Kanskje var det bare et rykte. Jeg vet ikke. (Kanskje blander man det sammen med den gangen han visstnok tilgriset en koran med, eh, kroppsvæsker.) Det er egentlig ikke viktig for poenget mitt.

Så la meg komme til det.

La oss si at NN ønsket å gjøre nettopp dette. Hen kan ikke gjøre fra seg på en koran på offentlig gate. Ikke fordi det er på en koran, men fordi det er å gjøre fra seg på åpen gate. Så for at aksjonen skal være lovlig, må avføringen medbringes i en pose.

Det er den fine linja her. Avføringen må være medbragt.

Da er det, gitt at hen rydder etter seg, innenfor lovverket. Samme hvor provosert noen måtte bli av det. Og det er, hvis vi skal følge logikken fra koranbrenningsdebatten, meget, meget viktig at vi forsvarer NNs rett til å smøre inn koraner i medbragt avføring. For hvis ikke gir vi mobben retten til å innskrenke ytringsfriheten gjennom sine reaksjoner. Og så videre. Og så videre. Ad nauseam. (Mer eller mindre bokstavelig talt.)

Så da er vi der. De fine prinsippene våre har gjort oss til dem som forsvarer voksne menneskers rett til å bære rundt på avføring i en pose, fordi hvis ikke har vi ikke egentlig ytringsfrihet.

Det er muligens bare meg, men det er en posisjon som får meg til å føle meg en smule teit.

Så hva er veien videre? Ut av dette uføret? Det sitter det klokere folk enn meg å grunner over, uten å ha noen gode svar. Men jeg tror vi må begynne med å ta innover oss at mens prinsipper er rene, vakre, enkle og klare, er virkeligheten alt annet. Og tar vi prinsippene våre langt nok, er resultatet sjelden så ryddig og vakkert som oppi hodene til de som holder seg med dem.

Jeg er ingen filosof, og det er sikkert skrevet mange spaltekilomter med kloke utlegninger om prinsippets vesen. Jeg har ikke tenkt å sjekke. I mitt hode er et prinsipp bare godt hvis begrunnelsen for det er god. Og det er bare godt så lenge det forholder seg til denne begrunnelsen i det daglige.

Det betyr ikke at man må tenke hver eneste tanke i den hver gang man forholder seg til prinsippet. Da slutter det å være en snarvei. Men det er lett å se for seg at man stirrer seg så blind på prinsippet at det begynner å leve sitt eget liv, uten egentlig å forholde seg til grunnene til at det er et godt prinsipp.

Så da er det dit vi må. Til begrunnelsene for at ytringsfrihet er et gode. Det er gjerne tre argumenter som har vært trukket frem for dette. For å sitere Store Norske Leksikon:

“Vernet av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre hensyn:

  1. Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet – kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

  2. Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.

  3. Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.”

Det er flere. Ikke minst foreslo den ferske Ytringsfrihetskommisjonen en til, men la oss komme tilbake til den senere. La oss begynne med disse.

Ytringsfrihet er viktig for vår søken etter sannhet. Vi kan kun komme nærmere sannheten ved at alle argumenter og fakta kommer på bordet, slik at vi har best mulig grunnlag for å vurdere dem. Det er opplagt riktig.

Men det er ikke sånn altfor relevant for å vurdere retten til å skjende hellige bøker. Det er uttrykk for en sterk mening, og som sådan viktig for den som fremfører den, men særlig klokere blir vi ikke av det. (Sånn utover at det gir oss en innsikt i dynamikkene som oppstår mellom ulike grupper i den aktuelle situasjonen.)

Derimot er autonomi- og frihetsargumentene høyst relevante her. NN har en sterk mening. NN ønsker å fremføre den meningen. NN har frihet til å gi uttrykk for sin mening. (Hvorvidt vi utvikles sånn voldsomt som mennesker av det tror jeg vil skal la ligge.)

Så NN er fri til å skjende hellige bøker. Det er en sterk meningsytring. Men innebærer dette en rett til å fremføre sin ytring hvor som helst og når som helst? Konteksten påvirker selvsagt ytringens innhold, så det kan godt tenkes at det er særlig viktig å få fremføre ytringen på et bestemt sted og til en bestemt tid.

Men hva hvis det primært fremstår som at ytringens hensikt er å provosere en bestemt gruppe mennesker?

Jeg bør opplagt ha lov til å si at politiker Y er sjarlatan, en mindre intelligent person og et usympatisk menneske. Men bør jeg nødvendigvis ha lov til å stå på fortauet foran Ys bolig og hevde dette?

Jeg bør få gi uttrykk for min avsky for en hellig bok og religionen den representerer gjennom å brenne den. Må jeg nødvendigvis få lov til å brenne den foran den aktuelle religionens gudshus, sånn mens forsamlingen er på vei ut etter en sammenkomst?

(For å ta en relevant analogi: Folk som er mot abort, bør få gi uttrykk for det på offentlig sted. Men er det greit at de, som mange steder i USA, står utenfor abortklinikker og trakasserer pasienter og helsepersonell? Ville det været greit hvis de bare demonstrerte akkurat der, men ikke trakasserte noen?)

I hvor stor grad innskrenker det min frihet og autonomi at jeg må brenne den et annet sted i stedet? Hvis “et annet sted” er en parkeringsplass i Nordmarka, gjør det nok det. Men hvis det er foran Stortinget? Eller et annet synlig sted sentralt i byen?

Hva så med demokratiargumentet? Ja, det er en forutsetning for demokratiet at vi alle får slippe til med vår mening. Fri meningsdannelse forutsetter tilgang på all relevant informasjon og alle relevante meninger. Men jeg kan vanskelig se at demokratiet innskrenkes av at NN ikke får besudle hellige bøker akkurat når og hvor hen vil, så lenge hen får lov å gjøre det på en tilstrekkelig synlig og tilgjengelig måte.

Den nye ytringsfrihetskommisjonen, som la frem sin rapport i 2022, fremhevet i tillegg til disse tre, en fjerde begrunnelse for ytringsfriheten: toleranse- og mangfoldsprinsippet. De skriver:

“Ytringsfrihet muliggjør at vi møter holdninger og synspunkter vi er uenige i, og at vi over tid lærer å akseptere at disse synspunktene finnes selv om vi måtte være grunnleggende uenige i dem. I noen tilfeller vil vi også akseptere eller la oss overbevise av meninger og holdninger som vi tidligere avviste.

Dette resonnementet baserer seg på en antakelse om at vi mennesker har en tendens til å ville innskrenke ytringsfriheten for mennesker med holdninger vi ikke er enige i. Ytringsfriheten bidrar til å undertrykke denne impulsen. Ytringsfriheten trener vår evne til å tåle – tolerere – det mangfoldet av meninger som eksisterer i samfunnet.”

Og det er det jo lett å være enig i. Men hvor langt strekker dette argumentet seg? Går det en grense for denne toleransen? NN bør få si sin mening. Innebærer dette toleranseprinsippet at den må kunne fremføres når som helst og hvor som helst? Bør politikeren tolerere at folk står på fortauet utenfor hens bolig og roper ut sin mening om hens kompetanse og synspunkter?

Sånn i det store og hele mener jeg altså at NN – og SIAN, og Rasmus Paludan – bør ha lov til å brenne koraner. Men jeg klarer ikke å se at ytringsfriheten innebærer retten til å brenne den akkurat der det passer dem, akkurat når det passer dem.

At gruppe X et tilbøyelig til å ty til vold for å hindre NN i å fremføre sin mening, er ikke et godt argument for at han ikke bør få fremføre den. Men det er ikke et voldsomt godt argument for at samfunnet skal bruke enorme ressurser på at NN skal få gjøre det hvor som helst og gang etter gang etter gang etter gang heller.

Meningen er fremført høyt og tydelig. Bidraget til samfunnsdebatten og demokratiet er gitt. Det som da gjenstår er NNs frihet og autonomi. Friheten til å stå på akkurat hvilket torg – eller foran hvilken moske – hen vil, og rope ut akkurat det budskapet hen vil. Igjen og igjen og igjen. Og at dette muligens oppdrar mottagergruppen i en uinnskrenket toleranse for folks rett, ikke bare til å fremføre sin mening, men å gjøre det på en så plagsom måte som mulig.

Jeg tenderer mot å være enig med Kjetil Jacobsen, når han skriver “... jeg opplever at ytringsfrihetsdebatten trivialiseres. Det som burde vært en samtale om offentlighet og ytringsfrihet som demokratiets kjerne, om en fri offentlig samtale og fri kunst og vitenskap, handler nå mest om hva man kan si og gjøre i pølsekø og på bar og om å forsvare den heroiske retten til å destruere andres ytringer.”

Prinsipper er fine greier, men på et eller annet tidspunkt stirret mange av oss oss så blinde på prinsippet om ytringsfrihet at vi glemte at ytringsfriheten er et gode av en grunn.

Vi som anser oss som ytringsfrihetens forsvarere, ender lett opp i en gjenkjennelig posisjon blant mange som anser seg som liberale. Vi blir det Jacobsen kaller “avgrunnsakrobater”:

“Avgrunnsakrobatene er liberalere som svinger seg over demokratiets avgrunner, hvorfra de henter opp en brokete katalog av rasister, fascister, antisemitter, konspirasjonsteoretikere, kulturhatere og islamofober, og paraderer dem i et slags helårs rettsfilosofisk halloweenparty. Ikke før har nynazisten heist svastika over det gamle gestapohovedkvarteret eller brent Koranen på torget, så kappløper det liberale Norge til Dagsnytt 18-studioet for å forsvare hans eller hennes rett til å komme med denne slags «ytringer».”

Vi slår på autopiloten på omkvedet om at man ikke må forby alt vi misliker, men heller møte det med argumenter. Samtidig møter vi det bare unntaksvis, eller kanskje til og med aldri, med faktiske argumenter. Ikke fordi vi mangler argumentene. Vi har de beste intensjoner. Vi rekker det bare ikke. Døgnet har bare 24 timer. Og vi blir fanget av debattens dynamikk.

Slik ender vi opp med å trivialisere både oss selv og ytringsfrihetsdebatten.

Det er ikke så mye det at vi kan ende med å forsvare det uforsvarbare, som at vi kan ende opp som de som forsvarer voksne menneskers rett til å bære med seg bæsj i pose. Det er jo på den ene siden en rett voksne mennesker på sett og vis har, gitt at posen er tilstrekkelig tett, men det er ærlig talt ikke en rett jeg ser at jeg gjør verden til et bedre sted ved å sitte å insistere på.

***

(Opprinnelige publisert på arnfinnp.svbtle.com 10. februar 2023. Flyttet hit fordi Svbtle tydeligvis driver og dør.)