I går opplevde jeg noe som minnet meg på hvor lett det er å bli redusert til en rolle i et rom, også av mennesker som tror de kjenner deg godt. Det er fascinerende hvor fort dynamikken skifter når noen snakker med selvtillit, mens du selv snakker med presisjon. Samme innhold, men ulik effekt. Jeg sier noe — en annen gjentar det høyere — og plutselig er det hans idé. Det er ikke nytt. Det er bare tydelig hver gang det skjer.
Og når jeg sier fra, når jeg løfter blikket og tar tilbake plassen min, blir det dramatisk. Ikke fordi jeg er dramatisk, men fordi folk som er vant til at du holder rommet for dem aldri vet hva de skal gjøre når du holder rommet for deg selv.
Det som traff meg mest var ikke uenigheten, men reaksjonene: latter, stillhet, forvirring. En slags kollektiv usikkerhet forkledd som humor. Som om det jeg sa var “for mye” i et rom som hadde tålt langt grovere ting fra andre i løpet av kvelden. Det minner meg på hvor ulikt vi blir lest. Hvor forskjellig vekten av en setning blir, avhengig av hvem som sier den.
For meg handler det ikke om rett eller galt. Det handler om respekt, energi og makt. Om å se forskjellen mellom å delta i en samtale og å heve seg over den. Om å forstå at noen av oss alltid har måttet forklare hvorfor vi reagerer, mens andre aldri blir bedt om å gjøre det.
Jeg blir ikke flau over at jeg sa ifra. Jeg blir flau over at det fortsatt overrasker folk at kvinner setter grenser med samme tyngde som menn presenterer en idé. Det burde ikke være dramatisk. Det burde være helt vanlig.
Og kanskje var gårsdagen bare nok et eksempel på at jeg ikke lenger passer inn i rom der man ler av ting som er viktige for meg. Det i seg selv er ikke et tap. Det er informasjon. Og jeg tar det med meg videre — rolig, bevisst, og med ryggraden intakt.