jeg bærer overstimuleringen
som et dyr under huden
enten spriker jeg med tennene
eller faller stille bak øynene
som om noen skrudde ned lyset
i meg
og alltid
den samme feilen:
jeg blir værende
i rom som ikke tåler meg
til jeg mister meg selv
i forsøket på å virke ufarlig
og jeg sier unnskyld
til mennesker
jeg ikke engang husker
hvorfor jeg lot røre meg
etterpå kommer varmen
som flauhet gjør:
en stille beskjed
om at jeg solgte integriteten min
for billig
igjen
så jeg går hjem
og lukker døren
til alle som tror at min høflighet
var for deres skyld
den var bare et symptom
på at jeg hadde vært
for lenge
blant fremmede.