jeg våknet med følelsen av at jeg hadde gått meg vill i mitt eget ansikt igjen, at natten hadde strukket seg inn i meg som en skygge jeg ikke helt husker hvor kommer fra. kanskje det var lyset i rommet i går, det røde, billige, som gjorde huden min flat og tankene mine skarpe på feil steder. kanskje det var henne, måten hun lente seg bakover når jeg lente meg frem, som om jeg var noe man kunne justere seg bort fra. jeg sa noe jeg ikke mener, jeg sa noe jeg kanskje mener for mye, jeg sa det jeg aldri pleier å si høyt: liker du meg? og hun svarte på en måte som fikk rommet til å tippe over, en sånn svak setning som ikke holder noe, som en dør som ikke lukker seg helt. jeg vet ikke hva som skjer med meg når mennesker trekker seg unna akkurat i det jeg prøver å forstå dem, det er som om hele kroppen min faller sammen i et stille ras og jeg blir mer 14 enn 25, mer datter enn kvinne, mer gjenferd enn person. jeg tenkte på herman etterpå, ikke på han egentlig, men på hvordan jeg plutselig ble redd for å være for trygg, for myk, for gjennomskinnelig. jeg kjente den gamle panikken i meg, den som sier: løp før noen ser deg virkelig, løp før de får holde deg fast, løp før du blir en av dem som kjefter på mannen sin på gata fordi hun ikke klarer å bære seg selv lenger. jeg vet det er irrasjonelt, men det er som om kroppen min husker ting jeg selv har glemt, som om minner bor i margene og ikke i hodet. jeg prøvde å gjøre meg lett igjen, gjøre meg ung, bitende, uansvarlig, den gamle estetikken av å være litt farlig, litt ukjent, en versjon av meg selv med løs kant og løse regler. men det satt ikke som det pleide. jeg merket det i måten huden min strammet rundt ansiktet, måten lyset traff håret mitt, måten jeg ikke kunne forsvinne inn i jenta jeg brukte å være. jeg tror det var der det knekte, den lille pausen mellom to versjoner av meg, der alt jeg har vært er for lite og alt jeg skal bli er for stort. jeg ser meg selv fra utsiden og det er akkurat som å se en kvinne som forsøker å passe inn i et rom som ikke tåler henne. jeg hater den følelsen. samtidig vet jeg at det ikke er rommet som skal gi etter, det er jeg som skal gå. noe i meg forandrer seg nå, langsomt, nesten umerkelig, men nok til at jeg kjenner det i måten jeg trekker pusten på, måten jeg ser inn i speilet og ikke blunker. det er en ro der som skremmer meg mer enn kaos noensinne gjorde, en ro som sier: du er ferdig med dette, du er ferdig med dem, du er ferdig med å tøye deg selv ned til nivåer som ikke holder deg. jeg tror jeg blir kvinne nå, på den stille måten, den som ikke annonserer noe, ikke forklarer seg, ikke rister på rommet for å bli lagt merke til. jeg tror jeg vokser inn i noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bære ennå, men det bærer meg, og det er kanskje nok for nå.
jeg har gått rundt i dag som om kroppen min ikke helt vet hvor den skal plassere seg. litt høyere enn bakken, litt tyngre enn gulvet tåler. jeg merker at jeg er mer stille enn vanlig, ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi alt inni meg føles som et rom jeg ikke vil invitere folk inn i før jeg har sett det selv i dagslys. jeg kjenner det i skuldrene, i pusten, i måten jeg beveger hendene på, som om jeg samler noe fra meg selv som har lekket i lang tid. det er nesten komisk hvordan jeg har gått og trodd at edge kommer fra fart, uro, flukt, når det egentlig er denne stillheten som er farlig. jeg kjenner en ny tyngde bak øynene, en som ikke er tristhet, bare klarhet. en sånn “jeg er ferdig”-klarhet, uten dramatikk, uten oppgjør, bare en ren, ubønnhørlig erkjennelse. hun som satt i rødt lys i går finnes ikke i dag. det er rart hvor fort man kan skifte hud når sjelen har bestemt seg.
jeg har ikke snakket med henne, venninnen, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. jeg orker ikke være den som holder rom for mennesker som ikke tåler at jeg fyller mitt eget. det føles nesten lett å slippe, ikke som et tap, bare en avlastning, som å ta av sko som klemmer. jeg har tenkt mye på herman også, men ikke med panikk, ikke med den der uroen som river i brystet. mer som en rolig puls i bakgrunnen, en påminnelse om at jeg må lære meg å være trygg uten å tro at trygghet tar noe fra meg. det er kanskje den største frykten min: å bli myk og miste kraften. men når jeg kjenner etter nå, midt i denne merkelige overgangen, så er det som om kraften vokser i mørket, ikke i støyen. jeg trenger ikke bite noen i armen for å føle meg levende. jeg trenger ikke løpe fra rommet for å føle kontroll. jeg trenger ikke være ung for å være farlig.
det er som om kroppen min har begynt å skrive sin egen alfabet nå, et som ikke handler om overlevelse eller bekreftelse, men om retning. jeg vet ikke helt hvor jeg skal, men jeg vet hva jeg er ferdig med. og det er nok. det er mer enn jeg har hatt på lenge. jeg tror dette er en av de dagene man kommer til å huske, ikke for hva som skjedde, men for hvem man sluttet å være.
jeg merker at jo mer jeg tenker på det, jo mer føles det som om kroppen min har ligget litt foran tankene mine den siste tiden, som om den har skjønt for lenge siden at noe måtte endres, men at jeg fortsatt prøvde å holde fast i gamle vaner, gamle dynamikker, gamle rom som ikke passer meg lenger. det er nesten som å se et bilde av seg selv i et vindu og ikke kjenne igjen uttrykket, ikke fordi jeg er forandret over natten, men fordi jeg endelig har begynt å se det som alltid lå under alt bråket. jeg kjenner det i magen først, en slags tung klokkeklang som sier: slutt å være så tilgjengelig, slutt å være i rom du har vokst fra, slutt å la folk få tilgang til deler av deg de aldri kommer til å forstå. det er ikke sint, det er bare sant.
i dag gikk jeg forbi et speil og så meg selv på en annen måte, ikke penere, ikke styggere, bare mer meg, mer hel, mer uhørt av andres forventninger. jeg tror jeg er i ferd med å slippe en hel epoke, og det er kanskje grunnen til at alt føles litt skarpt, litt sårt, litt vakkert samtidig. det er rart hvordan jeg alltid trodde at identitetsendringer kom med store hendelser, dramatiske brudd, noe som gjør det lett å si: her endret alt seg. men det som skjer nå er stille, nesten ømt, som om jeg bretter meg ut av et lag jeg ikke trenger lenger.
jeg kjenner også at jeg trekker meg litt tilbake fra mennesker uten å være bevisst på det, ikke i protest, ikke i frykt, men i en slags naturlig seleksjon av energi. hvem tåler meg når jeg ikke spiller en rolle? hvem tåler meg når jeg ikke er den morsomme, den kaotiske, den spontane? hvem tåler stilheten min, skyggen min, dybden min, når jeg ikke lenger fyller den med glitter? det er et merkelig spørsmål, men jeg kjenner at svarene kommer fortere enn jeg vil innrømme. jeg mister ikke folk. jeg mister bare fasader.
jeg sov litt i ettermiddag, ikke fordi jeg var trøtt, men fordi kroppen min ville hvile, og det føltes nesten som å falle inn i et rom der tankene mine ikke gjør motstand. jeg drømte at jeg var på vei et sted, alene, men ikke ensom, bare klar. klar for noe jeg ikke hadde formulert ennå. da jeg våknet, var det som om hele kroppen min pustet litt dypere, som om jeg endelig hadde sluttet å holde magen mot ryggraden av ren vane.
jeg vet ikke hva som skjer med meg akkurat nå, men jeg vet at det er riktig. og det gjør ikke vondt, ikke egentlig. det bare river litt i det gamle. det er sånn vekst kjennes når man endelig slutter å løpe fra den.
noe i meg går videre, og jeg lar det.