Konebankerlogikken
“Se hva du fikk meg til å gjøre”, sier konebankeren etter at han slår. Dette er også logikken du finner overalt på ytre høyre.
Reaksjonære har et spesielt forhold til verden. De er ikke opptatt av sannferdige problembeskrivelser, men av nyttige begrunnelser. Fiendebilder males opp, små problemer blåses opp til eksistensielle spørsmål, og konspirasjonsteorier spinnes opp for å skape en begrunnelse for den autoritære “kontrarevolusjonen”.
Dette er en rød tråd i reaksjonær tenkning: det instrumentelle forholdet til sannheten og til språket. Det er grunnleggende antiintellektuelt. Målet er å skape en ideologisk og moralsk rammeverk for de autoritære grepene man ønsker å ta.
Dette er også grunnen til at den reaksjonære bevegelsen er så ideologisk sprikende og selvmotsigende. Hvis man forsøker å påpeke de utallige logiske bristene i deres argumentasjon, så har man misforstått hva de driver med. Dette er ikke en bygning som er ment til å bli stående. Det trenger bare så vidt henge sammen. Det ideologiske reisverket skal gjøre jobben en kort stund. Om ikke lenge, når kontrarevolusjonen er et faktum, kan det rives ned. Målet er et samfunnet der lederne ikke lenger trenger å begrunne sine handlinger. Der ord ikke lenger betyr noe.
For å forsvare den reaksjonære revolusjonen, trengs en mektig fiende, som gjør “kontrarevolusjonen” nødvendig. Her kommer konspirasjonsteoriene inn. Nazistene malte opp et selvmotsigende bilde av jøder som både var undermennesker og ekstremt mektige, med tentakler overalt. Jeg minnes den gamle vitsen fra mellomkrigstiden om jøden som likte å lese “Der Stürmer”, fordi det var så hyggelig å lese hvor mektige og viktige jødene var.
Dette er stadig fremgangsmåten. Mektige indre fiender males opp, som på samme tid er undermennesker som må kues, og mektige aktører som har infiltrert hele samfunnskroppen, og må renses ut. “Dypstaten”, “DEI”, “woke”, etc. Autoritære grep er nødvendige, vi er tvunget til det!
Her kommer konebanker-logikken inn: de reaksjonære vil alltid påstå at det er de som yter høylytt motstand som fremtvinger deres autoritære grep. Dette er en argumentasjon som er ment til å skremme bort motstand. Det er også en effektiv argumentasjon for å omgjøre store deler av befolkningen til nyttige idioter.
Det er nemlig forførende også for folk som ikke deler de reaksjonæres verdensbilde, men som befinner seg et eller annet sted i det bedagelige sentrum, å søke et slags “mellomstandpunkt”. Joda, ytre høyre er ikke bra, men det er klart at vi har mange problemer på den andre siden også. Klart det er dumt av aktivistene å aksjonere på feil måte. Ustrategisk. De undergraver saken sin. Man burde ikke overdrive. Skrike for høyt. Og viktigst av alt: ikke “polarisere”.
De nyttigste idiotene i samfunnet for de “kontrarevolusjonære” blir disse som sitter på sidelinjen og advarer kona om å ikke opptre for provoserende overfor konebankeren. “Klart han reagerer når det er rotete på kjøkkenbenken”. “Du trengte jo ikke å mase om regninger når du visste han var bakfull”. Dette forveksles med en slags opphøyd “hevet over debatten”-perspektiv. Føles klokt og balansert. Men det er både både skadelig, et uttrykk for intellektuell latskap, og ikke minst moralsk korrupt.
Den kommunistiske revolusjonens spøkelse har vært borte fra vesten i lang tid (og godt er det, spør du meg). Men dens fetter – den reaksjonære kontrarevolusjonen – lever i beste velgående. Hvis vi leter etter en reell trussel om autoritær maktovertagelse i samfunnet dag, finner vi den her. Denne “kontrarevolusjonen” er godt i gang i flere land. Ikke minst i USA. Hvis vi skal stoppe den, må flere våkne. Og se at konebankeren aldri vil gå tom for gode argumenter for oppførselen sin.
(først publisert 11. februar 2025)