Moral er cringe
Vi lever i en populistisk tid. Den kjennetegnes kanskje først og fremst av at den eneste virkelige forbrytelsen er å være upopulær. Tradisjonelle normer for saklighet, ærlighet eller normalt høflig oppførsler smuldrer bort, og den største tabben du kan gjøre i offentligheten er å forsøke å opprettholde disse normene. Da er du naiv, eller til og med intolerant. Eller bare klein.
Det mest ekstreme eksempelet i vesten finner vi kanskje i USA, der Trump nok en gang sluppet all straff for sine åpenbare lovbrudd. Han har vunnet en nasjonal popularitetskonkurranse med knapp margin, altså gjelder ikke loven for ham. Domstolene abdiserer overfor politikken. Stikk i strid med alt vi har lært om amerikanske “checks and balances”.
Den samme logikken kryper seg inn overalt, også her hjemme. Riktignok i mildere former. I møte med grove overtramp fra populære politikere og maktpersoner, så begynner kommentariatet gjerne å flakke med blikket og sparke ballen videre. Er dette rett eller galt? Vi får avvente velgernes dom. “Det er ikke sikkert folk bryr seg så mye”. “Dette går nok hjem hos kjernevelgerne”. “Hun ble ikke straffet på målingene”.
Denne medielogikken gjør at en politisk bevegelse står sterkere jo mer skamløs den er, og jo større evne den har til å slutte seg ukritisk bak sin leder. Dette har vi også sett i Norge. En evne til selvkritikk, og en vilje til å holde seg selv til høye moralske standarder, er et stort handicap. Det finnes to kriterier for å bli møtt med offentlig fordømmelse: du må være relativt upopulær, og du må ha moralske standarder. Hvis du er populær og skamløs, er du usårbar.
Her finnes det også et dypere problem, som samfunnets “moralske voktere” er smertelig klar over: ingen posisjon er mer populær i en populistisk tid enn å være den forfulgte sannsigeren som ble moralsk fordømt og stemplet av “eliter” og smaksdommere. Kommentatorer, intellektuelle og andre som i prinsippet kunne bidratt med å opprettholde offentlige normer, bærer derfor på en stor, og ikke uberettiget, frykt for at de bare vil gjøre ting verre ved å heve stemmen.
Da er også fristelsen stor til å innta en kul, tilbakelent holdning i møte med grove overtramp fra populistiske politikere, særlig på høyresida. Og dermed signalisere at det bare er sånn gamet er. Noe som i sin tur bidrar til å skrive om reglene for spillet, dag for dag, til det ikke lenger finnes noen spilleregler for å holde mektige og populære mennesker ansvarlige, eller for å beskytte sårbare minoriteter.
Veien er nemlig kort fra “den som er populær, kan ikke klandres”, til “makt gir rett”.
(først publisert 13. januar 2025)