De konservative og de reaksjonære
Den største ideologiske skiftet som har skjedd i min levetid, er at konservatismen har tapt for reaksjonære krefter. I land etter land har konservative partier tapt terreng eller kollapset for reaksjonære bevegelser. Denne nyansen er viktig å forstå. For konservativ og reaksjonær er ikke det samme. Selv om de dessverre ofte havner på samme lag.
Konservatisme kan, med Høyremannen Lars Roar Langlets ord, defineres som «en livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse.» En relativt sympatisk grunnholdning, selv om det jo ofte i praksis har handla om å bevare gamle hierarkier og motsette seg positive progressive samfunnsendringer. Når endringene først er et faktum, konstaterer de gjerne at de “alltid har vært for dette”. De var bare bekymra for tempoet.
Jeg er ikke særlig konservativ av meg, med unntak av at jeg gjerne vil bevare et samfunn med fungerende økosystemer og et stabilt klima. Men jeg velger konservative fremfor reaksjonære hver eneste dag i uka. Konservatismen sier “brems litt, la oss tenke oss om”. Reaksjonære sier “riv ned hele dritten, la oss skru klokka tilbake”. I USA er prosjektet i full sving under slagordet “Make America great again”. Helst ved å skru klokka tilbake til før likestilling, homokamp og desegergering. Grunnholdningen er at “gullalderen” ligger bak oss. Ikke bare det: samfunnskroppen er syk og må renses for urenheter.
Mens konservative foretrekker innestemme, er reaksjonen aggressiv og høylytt. Mens konservatismen er preget av rigiditet, og har langsomhet som prinsipp, er reaksjonære smidige og raske. Gode til å plukke opp misnøye, kopiere vellykkede progressive strategier og ta i bruk nye kommunikasjonsverktøy.
I land etter land står konservative overfor et avgjørende valg: vil de leke med ilden, og alliere seg med de reaksjonære, eller slutte rekkene med sine gamle progressive motstandere mot den nye trusselen? I USA har republikanerne forsøkt seg på den første strategien. Resultatet er katastrofalt, og vi kommer alle til å betale for det. Akkurat slik vi så i Storbritannia da Brexit-gjengen fikk gjennomslag.
Det er på høy tid å oppdatere det politiske kartet. Kampen i dag står ikke mellom progressive som vil endre samfunnet og konservative som vil bevare det. Det står mellom de som skuer framover og de som skuer bakover. Vi som vil bevare og bygge videre på det moderne liberale demokratiske prosjektet, og de som vil demontere det, og skru klokka tilbake. Det er kanskje den mest destruktive politiske kraften i vesten i dag.
(først publisert 3. februar 2025)