Det er mørkt og det er kaldt og det er desember og hobbyen min som er å oppsøke forfattersiden til Stig Aasvik på Cappelen Damm har endelig båret frukter. Boken Visne dikt kommer i april 2024 og jeg har allerede forhåndsbestilt den.
I en dokumentar om en boligblokk i Oslo møter vi en pensjonert bibliotekar hvis drøm egentlig var å bli operasangerinne. Nå synger hun i leiligheten hun holder på å miste. Jon Fosse holder takketale for Nobelprisen han har fått. Jeg sitter og fryser i mørket. Ungene har lagt seg. Min eldste sønn synes det er flaut å gjøre en lekse som handler om å skrive et blogg-innlegg på engelsk i et Word-dokument. Han er min sønn. Jeg er også litt flau.
Frem og tilbake mellom hjem og arbeidssted har jeg mye tid til å tenke. I mørket og i kulden har jeg god tid til å kjenne etter. Ikke nok med at jeg fryser, men jeg er redd jeg skjelver av andre grunner. Jeg konfronteres ofte med mine egen tomhet. Den er flyktig. Den kommer og går. Jeg er ikke redd, men jeg er litt lei og noen ganger veldig trist. Ikke nok med det, jeg føler mer enn jeg har gjort på lenge. På godt og vondt.
Bøkene er min trøst. Jeg leser meg gjennom bøkene, men jeg har ikke nok tid, selv om tiden forlenges i bøkene.
I kulden og i mørket spiser jeg for mye sjokolade. Jeg svimler innimellom. Snart får jeg vel diabetes. Jeg må til optiker og sjekke synes. Jeg ser dårligere i mørket, i kulden, i bilen, i livet, i alderen, i, jeg vet ikke.
Jeg puster ikke mens jeg skriver. Jeg holder pusten mens jeg skriver. Jeg trekker pusten. Jeg trekker det tilbake. Jeg trekker det inn. Jeg blåser det ut.
Jeg orker og jeg orker ikke. Jeg er et menneske med et liv og jeg må ta ansvar, jeg gjør det, jeg tar ansvar hver eneste dag. En del av meg liker det. Han som liker å betale regninger på forfallsdato er også meg. Han som lekte butikk og kontor som barn. Min yngste sønn forteller meg at han skal være forretningsmann i et skuespill på skolen. Han skal ha stresskoffert og stresshatt, sier han. Flosshatt? spør jeg. Nei, stresshatt, sier han.
Jeg ser på bilder fra 2006 og ungene mine tror ikke at det er bilder av meg. Jeg ser på bilder fra tidlig 90-tall og jeg tror ikke det er bilder av meg. Jeg ser bilder av mine egne unger for 10 år siden og jeg tror ikke det er 10 år siden.
Svigerforeldrene mine forteller meg at vaskemaskinen er kaputt. De ringer en service-mann. Han spør hvor gammel maskinen er. To-tre år, anslår de. Service-mannen ser på serienummeret og fastslår at maskinen er tolv år gammel.
Hvor blir denne tiden egentlig av? Jeg husker en biltur i 2009. Jeg husker en sommer i 1993. Jeg husker følelser og jeg har glemt øyeblikk. Jeg husker øyeblikk med glemte følelser. Jeg minnes tapte somre, en og annen tapt høst.
Jeg savner ingen vintre.
Jeg gleder meg til våren.
Hvem var det som sa at jeg ikke er noe dårligere enn andre?