Det er morsomt at du sitter der og venter. Venter på at jeg skal skrive noe. Og jeg, som skriver for harde livet, skriver ingenting. Ikke her.
Frode Grytten; skal ikke skryte på meg at jeg møtte ham, men jeg overhørte ham i det minste, for ikke så altfor lenge siden. Han fortalte om stemmen sin. Om hvordan han fant den. Og om hvordan han overbeviste seg selv om at stemmen hans hadde en verdi, at stemmen hans var noe andre kanskje ville kunne dra nytte av. Det var kanskje ikke akkurat det han sa, ikke det siste i hvert fall. Ikke det med å dra nytte av den. Jeg tror han sa noe om at han trodde kanskje stemmen hans ville falle i smak.
Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten, men jeg har ennå tid. Jeg har ikke lest noe av Abdulrazak Gurnah heller. Han er visst årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg har ennå tid.
Mamma er sikkert stolt nå. Jeg har begynt å lese franske bøker igjen. I postkassen landet 3 franske romaner. To av Édouard Louis, én av Patrick Modiano.
Jeg har lyst til å gjøre noe ut av et par sms jeg sendte til en venn her forleden, men jeg sparer det til senere. Det er mye jeg har lyst til, som jeg med vilje – eller med uvilje – sparer til senere. Mye senere.
Og forøvrig skal jeg spesialisere meg på tristesser. Mer om det senere.