Det er summen av alle delene som brått setter meg i den uønskede tilstanden. Delene består av erfaringene fra en innflytningsfest med vellykkede mennesker, lite fruktbare utfordringer i jobben, mulighetene som melder seg om ny stilling, innsikten i at det er mange år igjen i arbeidslivet, opplevelsen av å være trøtt, sliten og lei, sammenligningen med alle de andre, som ser ut til å ha det så altfor godt. En av gjestene på festen sier hun har gått på ski i marka før hun kom. Jeg tenker på det en annen nylig fortalte meg om hvordan hun lærte ungene sine å holde ut i grupper, som håndball, fotball, korps, hvor viktig det er å opplever tilhørighet og føle en forpliktelse overfor gruppen, samholdet. Jeg gikk ikke mye på ski som barn, jeg går ikke mye på ski nå, jeg begynte og sluttet på alt (speideren, fotballen, korpset, koret, judo). Senere begynte jeg og sluttet i militærtjenesten, siviltjenesten. Hva da med livet? Jeg stopper bilen, setter den på lading, tenker at jeg stopper for alltid, men vet jeg skal kjøre videre. Hva er denne tilstanden? Et slags mørke. En tyngde. Noe som presser meg ned, først skuldrene som prøver å være høye, men som sakte synker ned i kragebeinet. Magen som presses inn og smerten som vedvarer. Jeg leter etter håpet. Jeg savner den jeg var, han som trodde på seg selv. I dag handler alt om tvil og usikkerhet. De der ute sier at det går bra, jeg klarer meg, jeg får det til.
På festen forteller først den ene om doktorgraden og disputasen som nærmer seg. Den andre er medisiner og synger i band. Den tredje er ekspert på noe jeg allerede har glemt. Jeg vil være ekspert og tro på det.
Dette hjalp. Og det hjalp ikke.