Det står 3:14 på oppvaskmaskinen. Det er tre timer og fjorten minutter igjen. Pi med to tall bak komma. I Apollo 13 forsøker ingeniørene og regne seg frem til en løsning der astronautene (som sliter) skal klare å redusere strømforbruket i romkapselen til under 12A.
Filmen har aldersgrense 12 år, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg ser den med ungene. Jeg elsker film. Jeg elsker å se film med ungene. Jeg elsker ungene. Forleden så vi Love Actually. Den er 13+ på Netflix, men 7 på DVD. Noen underlige scener med nakenhet og sånn, men ellers greit. Den har fått mye pepper. Vi ser den likevel.
Det er to øyeblikk som står frem for meg i Apollo 13. Er det fordi jeg er eldre eller er det fordi jeg har sett den så mange ganger eller er det litt av begge? Jim Lovell (spilt av Tom Hanks) må ta stilling til hvorvidt crewet hans skal gi Apollo 13-programmet til noen andre eller om de skal gjennomføre uten Ken Mattingly, som – ifølge flylegen – kommer til å få meslinger. Jim Lovell bestemmer seg for å gjennomføre med reserven Jack Swigert. Når han skal fortelle dette til Ken Mattingly understreker han overfor Ken at det var hans valt: It was my call, sier han. Ken ser på ham med et bebreidende blikk og sier: I'm sure it was a difficult one. Zoom inn på Tom Hanks. Jeg ser for meg at han tenker (i rollen som Jim Lovell) at han kanskje vil litt for mye til månen, at det er egoistisk av ham. Og han vil virkelig til månen.
Det er den ene scenen. Det ene øyeblikket.
Det andre øyeblikket er når vi vet at alt har gått til helvete og at de ikke kommer seg til månen likevel. Det er til og med litt usikkert om de kommer seg hjem. De fryser, det er mørkt og kaldt. Zoom inn på Tom Hanks. I want to go home. Nå er det plutselig viktigere å komme seg hjem enn å komme til månen. Det er et skifte. Jeg har flere slike skifter.
I juleferien har jeg hatt hjemmekontor og ikke gjort en dritt. Jeg er sammen med ungene, vi spiller brettspill, vi står på ski, vi måker snø, vi ser film, jeg leser en bok, en avis, jeg drikker øl på kveldene.
Etter den søte ... kommer den ....
Jeg leser Jon Fosse (fremdeles). Septologien. Jeg registrerer at den ofte omtales som en bok uten puntum og at Jon Fosse sier han ikke tenkt over det da han skrev den. Når jeg leser den legger jeg ikke merke til at den mangler punktum. Den har komma. Den har spørsmålstegn. Kanskje ingen utropstegn, såvidt jeg har fått med meg. Den har majuskler og minuskler. Den har avsnitt. Og kapitler. Den trenger kanskje ikke punktum.
Klovnen Viggo Venn forteller den samme historien om og om igjen. Om målene han satt seg (være mer synlig i 2023). Om klovnelæreren (sooo boooring). Om sykehusklovnene og gutten som ikke vil skifte plaster. Jeg har lest ham i Aftenposten og flere andre aviser. Jeg har hørt ham på Drivkraft. Jeg har sett ham på TV. Reprise.
Har vi bare de historiene vi har? Hva er egentlig mine repriser, rent bortsett fra mørket om vinteren og de små gledene jeg finner i litteraturen? Hvorfor skriver jeg bare av meg? Det er perverst. Ja. Perverst, men nødvendig.
Det står 3:05 på oppvaskmaskinen.