Det store spørsmål er “HVORFOR?”. Spesielt stort blir det i majuskler.
Noen ganger lar jeg meg overraske, andre ganger lar jeg meg imponere, men som oftest har jeg en følelse av at jeg venter på å bli engasjert. Av verden, av mennesker, av kunsten, av ... naturen? Nei, kanskje ikke naturen. Jeg fikser ikke naturen.
Solen er på vei ned fjelltoppene som omringer tunnelene jeg kjører gjennom på vei hjem en ettermiddag, snart kveld, og jeg kjenner at lyset rom reflekteres fra snøen treffer meg gjennom frontruten og jeg føler et kort øyeblikks glede. Jeg tror vi kan kalle det glede. Jeg kaller det glede. En kortvarig glede. Et stikk av glede.
Det finnes de som bruker naturen og det finnes de som misbruker naturen. Det finnes de som prøver å fikse naturen og det finnes de som ødelegger naturen. Jeg befinner meg helt sikkert i midten av alt. Som vanlig.
Tenk så flaut å tro at verden skal komme til meg, når det er jeg som må ut i verden. Tenk så flaut at hver dag som går gjør meg mer usikker, at hver dag som går gir meg flere vonde tanker, men også gode øyeblikk, det er noen av de også, er det ikke?
Jeg blar opp i avisen som kommer i postkassen hver fredag, men jeg blar bare raskt forbi alle sidene, kaster fra meg avisen og tenker at jeg må slutte. Jeg kan ikke invitere verden inn i stuen på denne måten. Det er noe i personligheten min som tilsier at jeg ikke kan sitte her og ta imot. Jeg orker ikke lese en anmeldelse av en bok som jeg skulle ønske jeg skrev selv, ei heller vil jeg lese en anmeldelse som egentlig ikke er en anmeldelse, men mer er en evigvarende utlegning av anmelderens egne referanser, egen kunnskap og egne erfaringer.
Det verste med den type reaksjoner er at man ikke kan snakke om de. Noen vil si deg imot. Noen vil mene det er noe galt med deg. Jeg reagerer, men jeg tar feil blir konklusjonen. Det er ikke som historien om rabbien som skal løse en konflikt mellom to menn. Først hører han ut den første, og sier: Du har helt rett. Så hører han ut den andre, og sier: Du har helt rett. Rabbiens kone intervenerer og sier: De kan ikke begge ha rett. Rabbien svarer kort: Du har helt rett.
Jeg tar helt feil. Jeg tar feil. Jeg er feil. Kan svaret bli.
Det blåser. Solen står opp. Snøen ligger der: hvit. Er det dette de kaller opphold? Minusgradene holder på snøen. I dag skal det ikke regne. I dag skal vi ikke skli. I dag skal vi fryse. Jeg fyrer i peisen. Varmepumpen er på. Jeg leser noe onkelen min skriver på Facebook. Hvorfor skriver han der? Han spør ut i intetheten: Hvem er du? Hva står du for? Han tenker på jødene, på palestinerne. Andre tenker på ukrainerne, på russerne. Andre igjen tenker på nordmennene, innvandrerne, det langstrakte landet, de politiske spørsmålene, økonomien, lobbyvirksomheten, de krenkede, krenkerne, rottene, hjortene, sauene, kjøttet, landsbrukspolitikk og skjermpolitikk i skolene. Det er nok å ta av.
Hvor skal jeg plassere meg? Jeg setter meg ned og puster. Den første impulsen jeg får er at jeg vil lukte på en ny tennisball. Lukten den avgir i nesen, der tennisballhår møter nesehår, ligner på smaken Extra Spearming avgir bak i halsen. Jeg svelger. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg føler. Jeg lukter.
Så dumt alt sammen er. Du som titter inn gjennom vinduet ler. Hvorfor ler du, spør jeg. Fordi du er så dum, svarer du, og så kler du av deg og jeg må snu meg, for jeg er oppdratt slik. Jeg kan ikke bare stirre på deg der du står helt naken og stirrer inn gjennom vinduet mitt. Jeg trekker for gardinene og trakter min kaffe. Jeg drikker i ensomhet, men jeg er ikke alene. Det er noe med ensomhet, det er noe med aggressivitet, livet, mannen, kvinnen, barna, menneskene der ute, her inne, de jeg savner, de jeg ikke savner, kjærligheten og hatet. Det er noe der. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det viktige, trekke frem essensen, jeg er en tåpe, sentrum i eget liv, men på siden av det som betyr noe, og likevel: jeg gjør noe. Noe gjør jeg. Det er helt greit, er det ikke?
Jeg flyr (i tankene) til New York, til Stockholm, til Berlin, til Oslo, til Paris, til Roma, tilbake til New York, Boston, London, og så flyr jeg (på ekte) til Oslo og tilbake til der jeg kom fra, før jeg fløy til Oslo. Kom jeg ikke opprinnelig fra Oslo? Hva var utgangspunktet? Hvor går streken for baseline?
Ungene spiller mobilspill, tv-spill (playstation); på kvelden spiller vi sjakk eller kinasjakk. Jeg må ikke tape, jeg må ikke vinne. Jeg sover godt om natten. Jeg våkner godt på hverdagene. I helgene kjenner jeg på en uro, jeg er redd for alt jeg gjør galt, for alt jeg ikke får til. Det er flaut. Alle andre får det til. Det er bare å leke, gå ut i snøen, gå ut i verden, være sammen med de andre. Jeg vet ikke hvem de andre er og jeg vet ikke om jeg vil ha noe å gjøre med de andre her.
STOPP. HVORFOR? FORDI: HVORFOR IKKE?