En dag skal jeg lage en spilleliste på Spotify om identitet. Min egen. Ikke noen andre sin spilleliste. Ikke en spilleliste laget av kunstig intelligens. Fy faen som jeg hater kunstig intelligens.
Den først sangen, eller en av sangene i hvert fall, skal være “Hold On”, av Jet. Jeg har sikkert sagt det før, eller skrevet det før, men det er noe med disse superheltfilmene, som fanger spørsmålene om identitet.
You tried so hard to be someone
That you forget who you are
You tried to fill some emptiness
Till all you had spilled over
Jeg setter meg i en stol jeg kaller “pleasing”. I stolen hører jeg ikke hva de andre sier, jeg bare ser at de smiler og jeg smiler tilbake. En strekker ut armen og vil danse og jeg reiser meg opp og danser med. Noen holder ut en sjokolade og nikker febrilsk og rekker frem til meg med blikket sitt, og jeg bare tar sjokoladen imot og spiser den. Jeg holder pusten, blikket mitt vandrer overalt, opp, ned, til siden, alt går så fort, jeg spinner rundt og rundt noen én million ganger før jeg lander i stolen.
Pause.
Stillhet.
Jeg bytter stol. En stol som heter “ikke-pleasing”. Jeg puster. Det kommer en bort til meg og spør om jeg vil holde henne i hånden. Jeg møter blikket hennes. Jeg puster, jeg kjenner etter. Vet du hva, sier jeg, det har jeg faktisk ikke lyst til. Jeg holder fast i meg selv. Jeg puster. Det gjør først litt vondt, men så blir det deilig, befriende, ekte og sant. Jeg er meg. Jeg holder fast i meg. Jeg tar min høyre hånd med min venstre hånd og holder meg fast. Jeg tar meg selv på alvor. Og akkurat i det jeg forstår hva jeg gjør, at jeg tar meg selv på alvor, forstår jeg at det er sånn jeg tar de andre på alvor. Som når jeg er oppdrager for mine barn, jeg tar mine reaksjoner på alvor, og jeg tar barnas reaksjoner på alvor. Sånn kan jeg også gjøre der ute i den store verden. Jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på alle de forspilte relasjonene. Jeg forteller meg selv at jeg gjorde mitt beste.
Pause. Ferdig.