Jeg går en tur i arbeidstiden, hvorfor ikke, det skjer jo ingenting. Ved inngangsdøren møter jeg vaktmesteren som graver etter gull, han gjør jobben sin, jeg sier noen ord og han svarer, etterpå tenker jeg at han ikke bryr seg nevneverdig om hva jeg sier og at han kanskje til og med tenker at jeg er en tulling, og det må han jo gjerne tenke, for jeg er den og det jeg er uavhengig av ham, men det henger kanskje sammen med moren hans, jeg er arbeidsgiveren til moren hans også, hun og jeg har ikke hatt en god tone, men det driter jeg i, jeg gjør jobben min, jeg er satt til å gjøre en jobb, og selv om dette høres ut som et forsvar, er det bare fakta.
En sosionom er lei seg fordi hun føler seg forbigått. En psykolog er skuffet fordi han føler seg urettferdig behandlet. Jeg snakker med de. Jeg snakker med andre. Det finnes flere sider av historien, men det finnes følelser jeg ikke kan gjøre noe med, uavhengig av tiltak og fakta i en sak.
Jeg ordner opp med sosionomen, hun blir fornøyd og jeg gir egentlig mest faen. Det var ikke vanskelig å gjøre jobben. Først: lytte. Så: gi noe, innenfor det hun allerede hadde krav på, men få det til å se ut som noe fantastisk.
Hva gjør denne jobben med meg, som menneske?
Jeg går en tur i arbeidstiden fordi jeg vil til frisøren. Det er opptatt overalt. Jeg bestiller til slutt en time til kvelden og går tilbake til jobb. Jeg skriver dette. Jeg drikker kaffe. Jeg tenker. Jeg føler kanskje litt. Burde jeg ikke glede meg til ferie nå?