Katten lister seg over dørkarmen mellom kjøkkenet og stuen. Han lurer på hvor hunden er blitt av, hunden som var gjest i julen. Hunden har reist. Katten går rolig over stuegulvet. Han forsvinner ut den andre døren og går etter hvert og legger seg i sengen vår.
Terje Holtet Larsen “liker å tenke at [han] skriver for å vise [leserne] at de ikke er alene med opplevelsen av å være fortapt i den verden de befinner seg i, at de ikke er alene om følelsen av at deres eget liv er noe som egentlig ikke angår dem, og at de ikke er alene om å oppleve at de er i ferd med å gå under.”
I et essay i Klassekampen refererer Therese Tungen til psykologen Shira Gabriel som sier at “bøker gir oss sjansen til å oppnå en sosial tilhørighet og den velsignede roen som en får av å høre til i noe som er større enn en selv for en dyrebar, svevende stund.”
Med noen dager fri fra jobb får jeg tid til å lese ferdig en bok og begynne på den neste. Jeg får tid til å kjenne etter. Innimellom det som gjør vondt et sted bak navlen, denne smerten som oppstår i mørket, kjenner jeg også på glede. Ungene smiler. De ler. Vi spiller brettspill. De spiller tv-spill. Vi ser fotballkamp på TV. Vi spiser god mat. Jeg drikker.
JF og jeg går tur med hunden som tilhører mine foreldre. Det er lyst og kritthvitt ute, det har snødd enorme mengder, men vi går med hunden og vi smiler og vi ler, så glad er vi, så glad er vi. På veien møter vi AK som har på seg en BF, som han selv kommenterer. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om hodeplagget hans, men han er opptatt av det er en reserveløsning, all den tid luen hans er våt. Han ødelegger humøret mitt, men bare for en kort stund. JF og jeg går videre. Hunden får løpt fra seg i den dype snøen et par kilometer unna bebyggelsen.
Jeg drikker bøttevis med kaffe. Det hjelper ikke på magen. Ute er det mange som går på ski. Slalåm og langrenn. C tar med seg V opp i bakkene. Jeg orker det ikke. Mamma forteller om onkelen min som bor på østlandet, i en liten bygd (eller kanskje en by), og som ikke liker seg der. Han er der bare på grunn av sin kone. Jeg er ikke her bare på grunn av min kone, men det er ikke mye annet som holder meg. Nå har jeg snart bodd her mer enn 10 år.
Sølvguttene synger julen inn og jeg kjenner en av seniorene, han gikk jeg på skole med. Jeg sender melding til en felles bekjent og sier at han må se på TV. A forteller at han møtte S her forleden. De snakket om sølvguttene. Den mest aktuelle problemstillingen hos sølvguttene nå er hvorvidt transgutter kan være med i koret. Det er visst greit hvis dirigenten ikke hører forskjell på klangen (noe som er lite sannsynlig). Det er mulig de kan ta inn prepubertale “gutter”, men de vet ikke hva de skal gjøre når de ikke kommer i stemmeskiftet.
Ungene kommer ned og vil spille Catan. Jeg sitter med laptopen og skriver. Jeg har lyst til å lese. Jeg har lyst til å skrive. Jeg har hjemmekontor, men svarer ikke på mail. Jeg vil være en god pappa. Jeg må være en god pappa. Jeg må trykke punktum enter.